Alarmen ringer og klokka viser 0345…….
Det regnet i hele går, og det regner fortsatt så pakke inn i Andresen adventure bilen som jeg har vært så heldig å få låne ble utsatt i håp om oppholdsvær. På under 30 min har vi pakket inn alt av crossykler, utstyr, ekstrautstyr og reiser fra Askim. Vi hadde regnet ut av i skulle bruke 6 timer ca, men finner rask ut siden det regner så inni pokker at det blir ikke mye tid til stopp.
I siste minutt av innsjekk kjører vi inn på kaia 1100, vi rakk det akkurat.
Vel plassert om bord kjenner jeg at nå har elefantene tatt sin plass i magen, når jeg ser meg rundt på ferja er den fylt til randen med førere iført sine teamklær, og det er mange kjente fjes.
Jeg setter meg ned sammen med tur følget mitt, Per Kristian Bakke, Christer Svendsen og andre kjente fra Norge. Min kjære tur venninne Ayesha Løvlimø synes ikke vi hadde nokk spenning som det var, så hun bestemte seg for å legge til litt ekstra spenning med å dra en dag seinere en planlagt. (ikke helt selvforskylt da )
Etter litt over 3 timer er ferja vel ankommet Visby, og nå står Gotland for tur.
For en øy, det er som vi kjørte inn i en helt annet tidsepoke.
Her er store deler av middelalderens struktur bevart, gamle hus, historiske kirker, 50 ulike tårn og sjarmerende ruiner.
Vi laster raskt av på hotell rommet og setter nesa mot Tofta skytterfelt.
Med frykt i kroppen blir jeg med Christer for å ta en titt på de mest utfordrende delene av løpa, først ut er Hesteskoen.
O lord……. Hva er det jeg har begitt meg ut på.
Takk og lov at Christer er med, men denne mannen har også en egen agenda…..
Nemlig å skremme meg!!! Jeg kjenner at jeg er en blanding av kvalm, svimmel og fylt til randen med en stor dose anger. Han prøver nemlig å overbevise meg om at bakken vi ser på ikke er den verste … bare vent til du ser den etter myra du sier han.
Men sitt lure smil om munnen kommer vi fram til bakken han snakket om, og jeg innser at taktikken han bruker fungerer.
Ved å si at alt er verre enn det i utgangspunktet behøver å være, kjenner jeg raskt at lettelsen kommer når jeg ser virkeligheten i øynene.
Fredagen er ankommet sammen med sola som skinner godt over hele øya, værgudene er med meg i dag.
Ette en god frokost er inntatt drar vi med resten av Dirt Bike Girls gjengen og alle de fantastiske medhjelperne til depot.
Mens mine fantastiske hjelpere klargjør crosser for løp går jeg sammen med resten av damene for å ta team bilder i det superflotte nye Team tøyet vårt fra FXR Racing.
Ikke bare ser vi smashing ut i de lekre fargene, det er superbehagelig å ha på seg også.
Hvor stille vi står, og hvor mye nerver vi har kommer ganske tydelig fram i bildene.
Fotograf er Christian Berg.
Tiden er kommet for å kjøre mot startsletta……Siste 500 meterne må sykkelen trilles fram uten at motoren er i gang, og det er en bra oppvarming.
Stående sammen med mine team venninner kommer lyssignalet vi har ventet på, nå skal sykkelen startes.
Merkelig det der hvordan man ikke kan høre motoren fra egen sykkel, siden det er nesten 800 andre som starter sin samtidig.
Stående lengst bak går startsignalet og jeg er overraskende helt rolig.
Jeg har en ting jeg skal holde fokuset på å det er beholde roen!!!
Når klynga med mennesker begynner å tynnes ut ettersom de kommer seg inn i løypa starter jeg mitt livs største utfordring( med tanke på idrett).
Den første kilometeren går i sakte kø, og sikkert kjører jeg forbi en etter en av de som ligger strødd utover løpa, jeg føler meg fantastisk
Ganske raskt kommer tidenes reality sjekk, en innsjø av gjørme og møkkavann møter meg.
Fra start har jeg stått hele veien for å lettere å holde balansen, men mitt i en av de verste dammene ligger det to stykker og blokkerer veien, og jeg har ingen alternative ruter å ta veien.
Forsiktig prøver jeg å sette ned et bein for å støtte sykkelen min…..foten finner feste men sykkelen glir pent og pyntelig rett ned for et skikkelig gjørmebad.
Jeg blir stående litt sjokkert men skjønner at her er det ingen tid å miste, fiske den opp igjen og komme seg videre.
Jeg kommer trygt rundt i løpa, og jeg kjenner jeg nyter det jeg holder på med.
Godt jaget opp innser jeg at nå er jeg på vei mot den største hindringen… hesteskoen.
Jeg har allerede bestemt meg for å velge høyre side, men når jeg kommer ned i svingen ser jeg raskt at det står noen foran meg…
Beklager på det sterkeste alle de stygge ord og merkeligste lyder som kom ut av meg …. Jeg skremte den svenske jenta ganske godt, siden hun valgte å snu seg å beklage så mye .
Akkurat i det øyeblikket det ryker som aller verst i topplokket, popper det ut noen fantastiske mennesker som skriker….Andrine dette fikser du !!!!Kom igjen …
Sykkelen settes i gir, og jeg ruller av gårde!!! Jeg kommer meg rundt hesteskoen uten å trøbbel.
Planen var å kjøre inn i tankslynga, sånn ble det ikke ….
Når jeg innser at jeg har valgt feil vei ved tankslynge skiltet, stopper jeg til siden og sjekker klokka.
SHIT!!! Det har gått under en time, og jeg har fortsatt energi å gå på.
Jeg kaster meg ut i min andre runde og gleder meg til å gi mer gass nå som jeg veit hvor hele løypa går. Vel framme på myra innser jeg at løpa har forandret seg mye, sporene har blitt dype, gjørma har blitt seigere og sikten i mine briller har blitt skikkelig dårlig.
Jeg blir sittende fast … og i gode 20 minutter kjemper jeg! Støvlene føles ut som et tonn, og hver gang jeg kicker i gang sykkelen velter den når jeg skal på…
Men den største kampen forgår inne i mitt eget hode.
Gi opp dette fikser du ikke!!
Hva tenkte du på??
Med blodsmak i munnen, bestemmer jeg meg for å prøve en siste gang og jeg får det til.
Runden fullføres og endelig kommer jeg i tankslynga.
Heiarop og smil møter meg, og etter å snakka med teamet bestemmer jeg meg for å fullføre runde 2.
Jeg har hevet min innsats med 100 %, hadde jo ingen formening om jeg skulle klare en runde engang.
Målflagget vises og jeg kjører inn med to stk fullførte runder.
For en enorm mestringsglede jeg klarte det og enda litt til!!!
